Gaver

Julegaver og andre pakker

Jeg burde selvfølgelig ha fortalt deg hva jeg har kjøpt til barna i år, men som du sikkert skjønner så er ikke det så lurt. De logger seg nemlig på preegOO de også. I løpet av 2009 skal kjøleskapsfunksjonen bli smartere og få mange nyttige funksjoner, som hengelås og budsjettkalkulator. Da kan både du og jeg skrive inn det vi har tenkt til å kjøpe uten at barna "klemmer på pakkene" før julaften.

Det jeg kan fortelle deg, og barna også, er at det er veldig mange som strever for tiden. Noen har mistet håpet. Andre vet ikke hvordan de skal orke å gå julen i møte. Det ropes etter krisepakker. Familier rystes og verden skakes.

Ullevål sykehus og korridorene der
I går kveld var jeg innom Ullevål sykehus. Det var en labyrint. Jeg vandret fra etasje til etasje, gjennom glassganger med hedersportretter av leger og sykepleiere med gullrammer. I en jungel av informasjonsskilt og lapper var det nesten folketomt. Bak lukkede og halvåpne dører tittet jeg inn til syke mennesker. Noen gispet etter luft. Andre satt med hodet i hendene. Noen satt ved siden av og trøstet. Andre hadde sikkert hatt godt av å ha blitt trøstet selv. Blomster var uønsket. Mobiltelefonen var slått av eller befant seg i et område uten dekning. Ute var det mørkt og kaldt. Inne var det trist og tomt. Jeg kom frem dit jeg skulle, men ikke lenger. Jeg skrev en lapp til en venn, og ba sykepleieren om å overrekke den. Jeg tenker på vennen nå, og jeg tenker på familien.

Trist, tristere, tristest

Denne uken skrev Budstikka at finanskrisa hadde ført til flere selvmord i Asker. I henhold til politiet skyltes mange av disse triste hendelsene at mennesker, særlig menn, ikke så noen annen utvei. Jeg tenker på de etterlatte. Jeg tenker på ytre vellykkede fasader. Jeg tenker på foreldreløse barn. Jeg tenker på hva du og jeg kan bidra med.

Tro, håp og kjærlighet
I år har jeg bestemt meg for å bety en forskjell. Jeg skal bety en forskjell for noen, ikke alle, men noen. Jeg skal prøve etter beste evne å fortelle våre egne barn om hva som skjer i verden. Jeg skal vise dem hvordan mange har det. Jeg skal ta på meg varme klær og vandre gatelangs med kaffekanne og noe å tygge på. Jeg skal gå på horestrøket og snakke med narkomane. Jeg skal bry meg. Og i morgen skal jeg spørre mine medarbeidere om de har lyst til å slå følge.

Til deg, og det er det viktigste akkurat nå!

Har du mistet håpet. Ser du ingen annen utvei en å avslutte livet. Er du ulykkelig. Er du fortvilet. Er du ensom. Er du en av dem som kommer over denne bloggen, send meg en e-post eller ring meg personlig på 928 99 444. Kan jeg på noen måte hjelpe deg, ring. Ikke vær redd, jeg skal ikke avvise deg, men ta deg på alvor. Denne julen kan bli vendepunktet i ditt liv. Det er håp og fremtid selvom det ikke ser slik ut nå!

Vennlig hilsen
arthur taubo